mars 2007
ma ti on to fr
25 26 27 1 2 3 4
5
6 7
8
9 10 11
12 13 14 15 16 17 18
19 20 21 22 23 24 25
26 27 28 29 30 31 1
2 3 4 5 6 7 8

Store gutter gråter

08.mar.2007 @ 10:30

Det gjelder fotballtrenere, langrennstrenere, alpintrenere, skiskyttertrenere - i det hele tatt de fleste idrettsledere. I hvert fall de mannlige.

- Jeg griner ikke av idrettsprestasjoner, hevder de.

Vel, jeg tror dem ikke helt - jeg mener faktisk å ha observert det motsatte - men dem om det.

Selv er jeg av den lettrørte typen. Når en nordmann går først over målstreken eller klatrer øverst på pallen, feller jeg noen tårer (det hender seg faktisk jeg snufser litt når den tyske, russiske eller svenske nasjonalsangen spilles også, fordi melodiene rett og slett er så fine). Eller i hvert fall får jeg en klump i halsen.

Og verst av alt; jeg gjør det stort sett uten både skam og blygsel.

Det ble noen gledestårer under ski-VM i Sapporo. Nå sitter jeg i Holmenkollen og venter på at verdenscuprennene i skiskyting skal komme i gang, og mens jeg gjør det, tenkte jeg å dele mine mest emosjonelle VM-øyeblikk med Nettavisens lesere.

1) Therese Johaugs bronsemedalje
«Jaaaaaaaa! Jaaaaaaaa! Je' greide det!» Hun hadde ikke trodd det selv. Men jeg hadde faktisk trodd det. Da Therese Johaug - 18 år fra Dalsbygda - måtte slippe Virpi Kuitunen og Kristin Størmer Steira ei lita mil før mål på tremila, veddet jeg tusen yen på at ungjenta ville klare å redde bronsen.

Gledestårene da Johaug kom i mål til bronse, hadde dog lite med et vunnet veddemål å gjøre. Prestasjonen i seg selv var mer enn nok. 18 år, altså. Fra en prikk, og knapt det, på norgeskartet. Og medaljevinner i VM. Senior-VM. Når jenta i tillegg er kledelig beskjeden, ytterst sympatisk og til overmål; søt som få, er det mer enn nok til å knuse mitt hjerte.

Håper Therese Johaug vinner 15 gull før hun (tidligst) legger opp etter OL i Norge i 2018! Jeg lover å grine hver gang.

2) Petter Northugs stafettrykk
Petter Northug er «min mann». Han er fra en annen planet, hevdes det, noe jeg kan bekrefte. Da 21-åringen fra Mosvik endelig fikk sitt VM-gull, etter et tullete rykk på stafetten, vet jeg egentlig ikke om jeg felte tårer. Men hårene reiste seg på hele kroppen. Og jeg skalv.

For en fyr! For en råtass!

Northug-tårene gjorde jeg meg ferdig med etter duathlon-konkurransen, da han tryna fra gull. Da syntes jeg faktisk synd på mannen med det største egoet i langrennsverden. Etter stafetten var det bare jubel å hente.

3) Jens Arne Svartedals sprintgull
Tja - Jens Arne Svartedal er vel strengt tatt «min mann», han også. Den mest reflekterte idrettsutøveren jeg noen gang har møtt. En sliter. Som stort sett har opplevd stang ut.

Endelig ble det stang inn. Og det til tross for hans egen skepsis, både til løypa og egne ferdigheter.

Ikke et øye var tørt i Sapporo Dome (i hvert fall ikke i mitt ansikt...) da Svartedal, ytterst fortjent, fikk høre «Ja vi elsker» på VMs åpningsdag.

4) Astrids Jacobsens VM-gull
Therese Johaugs VM-bronse var en sensasjon. Astrid Jacobsens VM-gull var en knallsterk prestasjon, men knapt overraskende. Hun var faktisk den største favoritten bak Virpi Kuitunen.

Men én ting er å være favoritt. Noe ganske annet er å innfri. Spesielt når man er 19 år og junior, som fødselsattesten til Astrid Jacobsen hevder at hun er. Ser man på den mentale modenheten hennes, kunne hun like gjerne ha vært 29.

Jeg tror ikke Astrid selv gråt for gullet. Til det er hun allerede for flink til å sette idretten sin i perspektiv. Men jeg er altså ikke mer moden enn at jeg gråt en skvett for Astrid også.

5) Estil-rykket på femmila
Jeg er, som sagt, nasjonalist når det gjelder idrett. Men minst like mye er jeg trønderpatriot. Derfor var Frode Estil min mann på femmila. Det var faktisk mitt aller største ønske for VM at Estil skulle få et verdig punktum.

Det fikk han. Selv om det så uhyre svart ut da han måtte slippe resten av feltet noen kilometer før slutt på femmila. Men Frode kjempet seg tilbake - og da han klinte til i den siste bakken, og fikk med seg Odd-Bjørn Hjelmeset, var det klart for nye tårer hos meg.

At Hjelmeset var best i spurten, gjorde ingen ting. Estil fikk sitt verdige punktum (sølv er ikke alltid nederlag, faktisk). Og Hjelmeset fikk et ytterst velfortjent gull. Verdt en klump i halsen, det også.

Jo da. Du kan trygt si at store gutter gråter. I hvert fall jeg. I den grad 180 cm, 75 kg og 28 levde år kvalifiserer for betegnelsen «stor gutt».

Det var bekjennelsen om mitt tårevåte VM.

Gråt du?


Nitrist VM-avslutning

05.mar.2007 @ 06:43

Odd-Bjørn Hjelmeset hadde akkurat sprettet sjampanjekorken. Så kom VM-bakrusen til Sapporo.

For i langrennssporten (som i de andre ekstreme kondisjonsidrettene) er det åpenbart noen som aldri lærer. Denne gangen var det russiske Sergej Sjiriajev som først var dum nok til å dope seg - og deretter (heldigvis) dum nok til å gå i dopingjegernes felle.

Dessverre tror jeg ingen er overrasket over en ny dopingavsløring i langrennssporten. Jeg er i hvert fall ikke det. Historien har nok av eksempler på at kynismen kan ta fullstendig overhånd i jakten på heder, edelt metall - og kanskje aller mest; bonuser og sponsorkroner.

I kapitalismens tidsalder ligger det dessverre i toppidrettens natur: Vinneren tar alt. Da blir tilbøyeligheten stor til å gjøre omtrent hva som helst for å bli en vinner.

Dopingavsløringen er en bekreftelse på det de aller fleste har en kontinuerlig mistanke om, nemlig at langrennssporten ikke er ren.

Jeg frykter at den aldri kommer til å bli det. Det er bare å håpe at omfattende testing, sammen med utvikling av bedre testmetoder, kan redusere juksemakeriet til et minimum.

Man er kommet et godt stykke på vei. Men ikke lenger enn at jeg fortsatt blir skeptisk når utøvere blir nektet start på grunn av for høye blodverdier.

Det kan finnes naturlige årsaker til at andelen røde blodlegemer er høyere enn det FIS tillater. Men jeg mener det faktisk finnes skjellig grunn til mistanke, eller i hvert fall en viss grad av skepsis, når fire utøvere fra samme nasjon nektes start i et VM. Og i hvert fall når det viser seg at en femte løper fra samme land faktisk har jukset med bloddoping.

Med tidligere dopingavsløringer friskt i minne, er det ikke til å legge skjul på at russisk langrenn fortsatt sliter kraftig med troverdigheten. Det er ikke morsomt å se russere på toppen av resultatlistene. Og det er selvfølgelig litt trist, for vi snakker om en stormakt.

Til slutt to spørsmål - og svar:

Tåler langrennsporten flere dopingavsløringer?

Ja, det tror jeg. Historien tyder i hvert fall på det.

Om norske løpere doper seg?

Definitivt ikke. Og desto større blir de norske utøvernes prestasjoner i Sapporo.

To år til neste VM.


Nå er det faktisk Bjørgen-krise

28.feb.2007 @ 03:55

Det har vært skrevet så mye om motgang for Marit Bjørgen det siste året, at mange er gått lei av å høre om det.

Mye av det som har vært skrevet og sagt, har tilsynelatende vært storm i et vannglass. Bjørgen har faktisk ikke vært så dårlig som det er blitt skapt et inntrykk av. Hun kom tilbake etter OL-fiaskoen i fjor og sikret seieren i verdenscupen for andre år på rad.

Denne vinteren har Bjørgen vært på seierspallen i seks av ni verdenscupkonkurranser før VM. Hun ble nummer to i styrkeprøven Tour de Ski, og ligger på andreplass i verdenscupen sammenlagt.

Før VM var hun altså verdens nest beste skiløper. Og så skjærer det seg fullstendig igjen når det kommer til mesterskap.

Om man liker det eller ikke: Det som skjedde i Sapporo tirsdag var bekreftelsen på at noe er alvorlig galt.

Nå er det faktisk krise for Marit Bjørgen.

Én ting er å gå et dårlig skirenn. Det kan skje den beste. Men å bli nummer 22, slått med nesten to minutter, er drøyt – ikke minst når Bjørgen var på pallen på samme distanse i verdenscupen rett før VM.

Det mest bekymringsfulle er likevel det som kom fram etterpå. Selv om Bjørgen gjennom hele mesterskapet har sagt at hun føler seg i bra form, så hadde hun ikke noe som helst tro på at hun skulle gå fort på ski tirsdag.

Og i stedet for å konsentrere seg om hvordan hun skulle lykkes sportslig, begynte hun å forberede seg på å forklare – eller bortforklare – nok en nedtur. Da er slaget tapt.

Når Marit Bjørgen ber om å få slippe ankerjobben på det norske stafettlaget fordi hun ikke orker en ny nedtur, står det så galt til at vondt knapt kan bli verre – uten at det er noen trøst.

Bjørgen vet ikke hva som har gått galt. Egil Kristiansen hevder han har noen teorier, men vil ikke snakke om dem nå. Tidspunktet er feil, hevder han, og det har han sikkert rett i.

I stedet varsler han evaluering etter sesongen. Den bør bli grundig. Og den bør munne ut i en kursendring.

For selv om den mentale biten kanskje er Bjørgens største problem akkurat nå, er det treningsarbeidet det handler om. Du må selvfølgelig ha med deg hodet i langrenn. Men har du ikke god nok fysisk kapasitet, og/eller går for dårlig teknisk på ski, hjelper det ikke.

De involverte strides om hvor store endringene har vært i Bjørgens treningsopplegg etter at Svein Tore Samdal forsvant ut av bildet etter OL. Egil Kristiansen har sin versjon, Marit Bjørgen har sin og Svein Tore Samdal har sin. Bare Marit Bjørgens treningsdagbok kan fortelle sannheten, og den har i hvert fall ikke offentligheten tilgang på.

Det som synes klart, er at Egil Kristiansen satte foten ned for at Bjørgen skulle kunne ha et like tett samarbeid med Svein Tore Samdal som for eksempel Vibeke Skofterud har med Steinar Mundal og Astrid Jacobsen med Dag Kaas. Hvorfor det ble slik, kan man bare spekulere i.

Er det én ting jeg har å utsette på Marit Bjørgen som toppidrettsutøver, er det at hun er for snill. Kanskje var Marit litt for lite flink til å stå på sine krav da trenerkabalen ble lagt.

Jeg skal være forsiktig med å gi råd. Ikke er jeg psykolog. Og ikke har jeg særlig greie på trening heller, verken i teori eller praksis.

Men jeg har kjent Marit Bjørgen i over ti år. Og jeg vet hvor viktig Svein Tore Samdal var for henne. «Han kjenner meg bedre enn jeg kjenner meg selv,» brukte Bjørgen å si.

Jeg ser i hvert fall ikke bort ifra at Svein Tore Samdal fortsatt kan være riktig mann for Marit Bjørgen.

Den tanken bør landslagsledelsen også være åpen for.


Smuler er også mat

26.feb.2007 @ 07:19

Jeg spådde det selv før VM: Mye norsk metall, men stort sett sølv og bronse.

(Se Nettavisens VM-tips her: http://pub.tv2.no/nettavisen/sport/vinter/sapporo2007/article902700.ece)

Nå er halve mesterskapet gått, og Norge står med ni medaljer. Derav to sølv- og fem bronsemedaljer.

Bjørn Dæhlie skal visst nok ha sagt det sånn, en gang for lenge siden, nettopp med henblikk på de nest beste valørene: Smuler er også mat.

Det er ganske treffende. Vi som er her nede i Sapporo har selvfølgelig ingenting å klage på. Vi får vår rasjon hver eneste dag. De norske utøverne leverer gode resultater på løpende bånd. Bare to av ti øvelser har endt uten norsk medalje.

Men likevel: Det har ikke tatt helt av.

Riktig nok startet det med tidenes opptur. Gull til Jens Arne Svartedal og Astrid Jacobsen den første konkurransedagen var en sjampanjeåpning det knapt var lov til å drømme om.

Dessverre var det også den perfekte opptakten til en real bakrus.

For av en eller annen årsak er det fallene til Tor Arne Hetland og Petter Northug jeg har friskest i minne akkurat nå. De opplagte gullene som bare ble borte.

Greit, jeg er blasert. Nordmenn er generelt blasert når det gjelder norske vintersportsprestasjoner. For det er ikke Torino-fiaskoen vi husker, og måler årets prestasjoner opp mot. Nei, det er gullfesten i Oberstdorf, gullfesten i Val di Fiemme og gullfesten i Salt Lake City.

For ikke å si gullklimakset i Trondheim og nasjonalorgasmen på Lillehammer.

Det kommer nok til å bli mer gull i Sapporo også. Det er jeg faktisk helt sikker på. Og Nettavisens tips om seks norske gull kan fortsatt slå til.

Jeg tror i hvert fall på stafettlagene.

Nå skal jeg snart tusle ned på torget i Sapporo. Der skal, så vidt jeg vet, hoppgutta få sine sølvmedaljer. Kombinertgutta skal få sine bronsemedaljer. Og Kristin Størmer Steira skal få det synlige beviset på sin imponerende tredjeplass i søndagens fellesstart.

Kanskje får seremonien meg til å, i litt sterkere grad, innse hvor stort det faktisk er å ta medalje i et verdensmesterskap.

For at Norge ikke gjør rent bord betyr vel bare at det finnes folk i andre land som også synes det er gøy å gå på ski?


En ekte gullmann

23.feb.2007 @ 06:47

Jeg visste ikke om jeg skulle le eller grine. Det så ikke ut som Jens Arne Svartedal helt visste hva han skulle gjøre, han heller.

Én ting er sikkert. Det var følelser i sving i Sapporo Dome sent torsdag kveld, japansk tid. Astrid Jacobsen sørget selvfølgelig for en aldeles vanvittig opptakt.

Men for meg var det sterkest å se Jens Arne Svartedal stake (!) inn til VM-gull.

For Svartedal kunne fort ha endt sine langrennsdager som en slags Erling Jevne. En kanongod løper som aldri var best da det gjaldt som mest.

Jeg er glad for å kunne skrive «kunne blitt».

For endelig ble Jens Arne Svartedal kronet som den eneren han er – etter å ha fått to mesterskap med gode gullmuligheter spolert av både sjukdom, uhell og smørebommer i Oberstdorf og Torino.

Jens Arne er, sammen med Petter Northug, trolig den løperen jeg har snakket mest med siden jeg fikk ansvaret for langrennsdekningen i Nettavisen for snart to år siden.

Det finnes grunner til det. For det første er Jens Arne en sosial og hyggelig fyr som liker å snakke. Men han er også en reflektert kar med velfunderte meninger om det han driver med. Han er rett og slett ganske smart.

Og som om ikke det er nok, tør han også å si hva han mener. Det gjør ham til et drømmeintervjuobjekt for oss journalister. Han leverer, som vi sier her på pressesenteret i Sapporo.

Som person er Jens Arne Svartedal en slags Flåklypa-Ludvig. Ikke like engstelig, men enda mer pessimistisk. Han tar alltid høyde for at det meste kan gå ad undas.

Sånn var det under sprinten i går også. Han mente løypa ikke passet. At han var for dårlig til å stake. At andre nordmenn kanskje kunne ha gjort en bedre jobb.

Pessimisme kan være en negativ kraft, ikke minst innen toppidretten. Men pessimisme – eller nøkternhet, som kanskje er et mer presist ord i denne sammenhengen – kan også snues til noe positivt, hvis det bidrar til at energien kanaliseres riktig.

Det beviste Jens Arne Svartedal i går.

Jeg gratulerer en ekte gullmann.


VM på svensk

22.feb.2007 @ 04:42

VM har ikke engang startet, men allerede er det dagen derpå i den svenske VM-troppen.

I går reiste Thobias Fredriksson hjem. En av de største stjernene pakket og dro. Rett og slett.

Først var det på grunn av sykdom. Så var det på grunn av en konflikt med trener Inge Bråten. Uansett årsak – Thobias Fredriksson går ikke i Sapporo.

Jeg så for meg at torsdagens svenske pressekonferanse kunne bli god underholdning. Derfor dro jeg dit. Og ble skuffet.

 

For det første – det svenske pressekorpset er ikke stort. Åtte mann og en dame var møtt opp, derav tre fotografer. I tillegg var VG Nett på plass med to mann. Og Nettavisens utskremte, altså undertegnede, tok oppstilling bakerst i et hjørne.

Jeg ventet likevel på at noen skulle sprute litt bensin på bålet. Men smellet kom aldri.

Ingen spurte om Thobias Fredriksson. Ingen spurte om stemningen i den svenske troppen. Ingen stilte spørsmål ved Inge Bråtens posisjon.

Neida, svensk presse har åpenbart et sportslig fokus.

De spurte om løypa til lørdagens duathlon, om forkjølelsen til Anders Södergren (som for øvrig er historie nå), om formen til Mathias Fredriksson, om forventningene til VM og om taktikken.

Og rapporten: Svenskene synes løypa er tøff, de tror på suksess og er i bra form, selv om de selvfølgelig er usikre. De tror russerne, tyskerne og nordmennene blir de vanskeligste å slå. Og de gleder seg.

Tross alt, det er gøy å gå på ski!

Og hvorfor skal man da ødelegge idyllen med kritiske spørsmål i plenum?

Jeg lot være, jeg også. Og trakk meg stille tilbake. 


Resten av VM nøyer jeg meg med de norske pressekonferansene. Der er idyllen – i hvert fall tilsynelatende – mer ekte.


Jeg tror det blir et norsk jubel-VM, jeg. Og skulle Anders Södergren rappe en av medaljene, så er det faktisk helt greit. Man må da vise litt storsinn ...

hits