mars 2007
ma ti on to fr
25 26 27 1 2 3 4
5
6 7
8
9 10 11
12 13 14 15 16 17 18
19 20 21 22 23 24 25
26 27 28 29 30 31 1
2 3 4 5 6 7 8

Store gutter gråter

08.mar.2007 @ 10:30

Det gjelder fotballtrenere, langrennstrenere, alpintrenere, skiskyttertrenere - i det hele tatt de fleste idrettsledere. I hvert fall de mannlige.

- Jeg griner ikke av idrettsprestasjoner, hevder de.

Vel, jeg tror dem ikke helt - jeg mener faktisk å ha observert det motsatte - men dem om det.

Selv er jeg av den lettrørte typen. Når en nordmann går først over målstreken eller klatrer øverst på pallen, feller jeg noen tårer (det hender seg faktisk jeg snufser litt når den tyske, russiske eller svenske nasjonalsangen spilles også, fordi melodiene rett og slett er så fine). Eller i hvert fall får jeg en klump i halsen.

Og verst av alt; jeg gjør det stort sett uten både skam og blygsel.

Det ble noen gledestårer under ski-VM i Sapporo. Nå sitter jeg i Holmenkollen og venter på at verdenscuprennene i skiskyting skal komme i gang, og mens jeg gjør det, tenkte jeg å dele mine mest emosjonelle VM-øyeblikk med Nettavisens lesere.

1) Therese Johaugs bronsemedalje
«Jaaaaaaaa! Jaaaaaaaa! Je' greide det!» Hun hadde ikke trodd det selv. Men jeg hadde faktisk trodd det. Da Therese Johaug - 18 år fra Dalsbygda - måtte slippe Virpi Kuitunen og Kristin Størmer Steira ei lita mil før mål på tremila, veddet jeg tusen yen på at ungjenta ville klare å redde bronsen.

Gledestårene da Johaug kom i mål til bronse, hadde dog lite med et vunnet veddemål å gjøre. Prestasjonen i seg selv var mer enn nok. 18 år, altså. Fra en prikk, og knapt det, på norgeskartet. Og medaljevinner i VM. Senior-VM. Når jenta i tillegg er kledelig beskjeden, ytterst sympatisk og til overmål; søt som få, er det mer enn nok til å knuse mitt hjerte.

Håper Therese Johaug vinner 15 gull før hun (tidligst) legger opp etter OL i Norge i 2018! Jeg lover å grine hver gang.

2) Petter Northugs stafettrykk
Petter Northug er «min mann». Han er fra en annen planet, hevdes det, noe jeg kan bekrefte. Da 21-åringen fra Mosvik endelig fikk sitt VM-gull, etter et tullete rykk på stafetten, vet jeg egentlig ikke om jeg felte tårer. Men hårene reiste seg på hele kroppen. Og jeg skalv.

For en fyr! For en råtass!

Northug-tårene gjorde jeg meg ferdig med etter duathlon-konkurransen, da han tryna fra gull. Da syntes jeg faktisk synd på mannen med det største egoet i langrennsverden. Etter stafetten var det bare jubel å hente.

3) Jens Arne Svartedals sprintgull
Tja - Jens Arne Svartedal er vel strengt tatt «min mann», han også. Den mest reflekterte idrettsutøveren jeg noen gang har møtt. En sliter. Som stort sett har opplevd stang ut.

Endelig ble det stang inn. Og det til tross for hans egen skepsis, både til løypa og egne ferdigheter.

Ikke et øye var tørt i Sapporo Dome (i hvert fall ikke i mitt ansikt...) da Svartedal, ytterst fortjent, fikk høre «Ja vi elsker» på VMs åpningsdag.

4) Astrids Jacobsens VM-gull
Therese Johaugs VM-bronse var en sensasjon. Astrid Jacobsens VM-gull var en knallsterk prestasjon, men knapt overraskende. Hun var faktisk den største favoritten bak Virpi Kuitunen.

Men én ting er å være favoritt. Noe ganske annet er å innfri. Spesielt når man er 19 år og junior, som fødselsattesten til Astrid Jacobsen hevder at hun er. Ser man på den mentale modenheten hennes, kunne hun like gjerne ha vært 29.

Jeg tror ikke Astrid selv gråt for gullet. Til det er hun allerede for flink til å sette idretten sin i perspektiv. Men jeg er altså ikke mer moden enn at jeg gråt en skvett for Astrid også.

5) Estil-rykket på femmila
Jeg er, som sagt, nasjonalist når det gjelder idrett. Men minst like mye er jeg trønderpatriot. Derfor var Frode Estil min mann på femmila. Det var faktisk mitt aller største ønske for VM at Estil skulle få et verdig punktum.

Det fikk han. Selv om det så uhyre svart ut da han måtte slippe resten av feltet noen kilometer før slutt på femmila. Men Frode kjempet seg tilbake - og da han klinte til i den siste bakken, og fikk med seg Odd-Bjørn Hjelmeset, var det klart for nye tårer hos meg.

At Hjelmeset var best i spurten, gjorde ingen ting. Estil fikk sitt verdige punktum (sølv er ikke alltid nederlag, faktisk). Og Hjelmeset fikk et ytterst velfortjent gull. Verdt en klump i halsen, det også.

Jo da. Du kan trygt si at store gutter gråter. I hvert fall jeg. I den grad 180 cm, 75 kg og 28 levde år kvalifiserer for betegnelsen «stor gutt».

Det var bekjennelsen om mitt tårevåte VM.

Gråt du?


Nitrist VM-avslutning

05.mar.2007 @ 06:43

Odd-Bjørn Hjelmeset hadde akkurat sprettet sjampanjekorken. Så kom VM-bakrusen til Sapporo.

For i langrennssporten (som i de andre ekstreme kondisjonsidrettene) er det åpenbart noen som aldri lærer. Denne gangen var det russiske Sergej Sjiriajev som først var dum nok til å dope seg - og deretter (heldigvis) dum nok til å gå i dopingjegernes felle.

Dessverre tror jeg ingen er overrasket over en ny dopingavsløring i langrennssporten. Jeg er i hvert fall ikke det. Historien har nok av eksempler på at kynismen kan ta fullstendig overhånd i jakten på heder, edelt metall - og kanskje aller mest; bonuser og sponsorkroner.

I kapitalismens tidsalder ligger det dessverre i toppidrettens natur: Vinneren tar alt. Da blir tilbøyeligheten stor til å gjøre omtrent hva som helst for å bli en vinner.

Dopingavsløringen er en bekreftelse på det de aller fleste har en kontinuerlig mistanke om, nemlig at langrennssporten ikke er ren.

Jeg frykter at den aldri kommer til å bli det. Det er bare å håpe at omfattende testing, sammen med utvikling av bedre testmetoder, kan redusere juksemakeriet til et minimum.

Man er kommet et godt stykke på vei. Men ikke lenger enn at jeg fortsatt blir skeptisk når utøvere blir nektet start på grunn av for høye blodverdier.

Det kan finnes naturlige årsaker til at andelen røde blodlegemer er høyere enn det FIS tillater. Men jeg mener det faktisk finnes skjellig grunn til mistanke, eller i hvert fall en viss grad av skepsis, når fire utøvere fra samme nasjon nektes start i et VM. Og i hvert fall når det viser seg at en femte løper fra samme land faktisk har jukset med bloddoping.

Med tidligere dopingavsløringer friskt i minne, er det ikke til å legge skjul på at russisk langrenn fortsatt sliter kraftig med troverdigheten. Det er ikke morsomt å se russere på toppen av resultatlistene. Og det er selvfølgelig litt trist, for vi snakker om en stormakt.

Til slutt to spørsmål - og svar:

Tåler langrennsporten flere dopingavsløringer?

Ja, det tror jeg. Historien tyder i hvert fall på det.

Om norske løpere doper seg?

Definitivt ikke. Og desto større blir de norske utøvernes prestasjoner i Sapporo.

To år til neste VM.


hits