img
februar 2007
ma ti on to fr
1 2 3 4
5 6 7 8 9 10 11
12 13 14 15 16 17 18
19 20 21
22
23
24 25
26
27 28

Ved reisens slutt

28.feb.2006 @ 11:13:19
Äntligen på väg
Jag forlänger mina steg
Luften smakar som en jordgubbspai
en solig dag i maj

Träden står i blom
Marken täcks av jungfrudom
Och nu hänger det på varje kvist
En solskensoptimist

Från norr til Södertörn
till jordens alla hörn
så leder vägen hem til dig

Å, äntligen på väg...

Framför mina ögon öppnar sig
En solig väg til dig

Äntligen på väg
Längtan bor i mina steg
Jag har lämnat alt som tynger mig
på vägen hem till dig

Från väst til Österlen
på äng och mo och sten
så slingrar sig en väg till dig

Äntligen på väg
Luften bor i mina steg
Framfor mina ögon öppnar sig
en solig väg til dig

Och jag har lämnat alt som tynger mig
på vägen hem til dig

Jo da, en nasjon som har fostret Ted Gärdestad, Kenneth Gärdestad, Håkan Hellström, Mats Paulson, Olle Adolphson, Fred Åkerström, Nils Ferlin, Cornelis Vreeswijk, Kent, Atomic Swing, Tomas Brolin, Malin på Saltkråkan og Emil i Lönneberga er selvfølgelig verdt sin vekt i gull.

Heia Sverige!

Over og ut.

mvh anders (",)


Curling? Bob, bob...

24.feb.2006 @ 21:01:24
Olympiske leker kan være så mangt. Det har jeg oppdaget de siste dagene.

Hopperne har reist hjem for lenge siden, kombinertgutta lige så, og også i langrennsleiren tynnes det ut. Dermed har det blitt litt mer tid til å se på andre ting enn nordisk skisport.

Curling, for eksempel. I går dro jeg på utflukt til curlinghallen i Pinerolo, halvannen times busstur nedi dalen her. Dordi spilte bronsekamp.

Min første oppdagelse var at brillene ikke lenger holder mål. Jeg klarte ikke å se tallene på resultattavla nede på isen, men merket raskt at stemningen ikke var på topp blant Dordi og hennes jenter.

En telefon hjem oppklarte mye. Norge hadde tapt 0-4 i første runde, fikk jeg greie på. En katastrofestart, selvfølgelig.

Likevel fortsatte de å puffe gråstein med håndtak på langs isen. Jeg innrømmer at jeg fort mistet fokus. Den ene steinen minnet farlig mye om den andre. Etter hvert ble jeg også litt lei av å studere kostedamene.

Det var da kamerateamet reddet spenningen. Maken til fascinerende skue!

Langs curlingbanen var det bygd en slags jernbane. Oppå hadde de plassert en platting med hjul, og oppå der igjen satt en lettere korpulent kameramann. Men tro ikke at denne plattingen var motorisert. Bak sto en annen kar, som hadde en stri tørn med å puffe platting og kameramann fram og tilbake i takt med disse steinene som altså svømte fram og tilbake ute på isen.

Jeg tipper pufferen var rimelig fornøyd med at Dordi ga seg etter åtte runder…

I tillegg besto kamerateamet av en tredjemann. Han satt på en stol bak de andre to og hadde hendene fulle med å kveile ledningen inn og ut, inn og ut, slik at pufferen ikke skulle snuble og gjøre jobben vanskelig for kameramannen. Han snublet ikke.

Dordi ble for øvrig nummer fire, som de fleste andre norske utøverne i disse lekene.

I skrivende stund sitter jeg og lar meg fascinere av bobsleighkjørerne. På tv, riktig nok. Sånn foregår det: Fire karer i kondomdress (de kommer alle fra Tyskland, Sveits eller Russland) springer som noen tullinger i femti meter, mens de puffer selve doningen foran seg. Så hopper de oppi og krøker seg sammen.

Om de gjør noe for å styre kjelken - eller om de har noen som helst mulighet til å påvirke farten - aner jeg ikke. Men at noen er raskere enn andre, det er ganske åpenbart. Ikke for det blotte øye, men klokka er ganske avslørende også i denne sporten. Estetisk sett er det mye det samme, lag etter lag, bob etter bob.

For øvrig var det Tyskland som vant. Eller Russland. Hvis det ikke var Sveits. Det var definitivt ikke Norge.

Vi kom ikke engang på fjerde.

Men det gjør kanskje Lars Berger på femmila?

mvh anders (",)


Gråt inga tårar

22.feb.2006 @ 18:42:05
Ny norsk nedtur på langrennsstadion i Pragelato. Men det er etter hvert likegyldigheten som begynner å ta overhånd.

Når nederlagene kommer ofte nok, smerter de ikke like mye. Man blir vant til det meste.

Marit Bjørgen er tom for tårer, og det kan jeg godt forstå. OL-drømmen ble et mareritt. Årevis med hardt arbeid ga minimal uttelling ut fra forutsetningene. Marit Bjørgen skulle bli OL-dronning. Nå dropper hun tremila og reiser hjem.

Men jeg er sikker på at Marit er tilbake på toppen av pallen allerede i Sapporo-VM neste år.

Man kan spekulere seg i hjel i jakten på årsaker til de mange norske langrennsfiaskoene. Sykdom har spilt en rolle. Smørebommer har kostet medaljer. Og noen har bommet med treningsopplegget.

Uflaks finnes ikke, hevder Tor Arne Hetland. Jeg tror han tar feil. Likevel har Åge Skinnstad åpenbart en jobb å gjøre når han overtar som sportssjef i april.

Inge Bråten får en enklere vår. Medaljene renner inn for Sveriges norske langrennssjef. Nå har de fem. Bråten sa at de skulle ta seks i langrenn i løpet av lekene. Anders Södergren bringer balanse i det regnskapet på femmila.

For øvrig har dagen gitt meg en ny heltinne. Hun heter Chandra Crawford, kommer fra Canada, er superrask på ski - og later til å være ei jente litt utenom det vanlige.

Etter sprintgullet lo hun seg igjennom både medaljeseremonien og den internasjonale pressekonferansen. Jeg lo, jeg også.

Maken til vinnende vesen skal du lete lenge etter.

Jeg gleder meg allerede til Vancouver om fire år.

Og i morgen skal jeg visst på curling.

Go, Dordi! Go!

mvh anders (",)


...og på Steinkjer herjer Northug

19.feb.2006 @ 15:56:06
Jeg har sagt det før, og jeg sier det igjen: Det er fullstendig meningsløst at Petter Northug ikke er i OL.

Jeg sier ikke at Petter Northug hadde vært forskjellen på gull og femteplass i søndagens stafett, for det hadde han sannsynligvis ikke. Kanskje hadde han ikke utgjort noen forskjell i det hele tatt. Det svaret får vi aldri.

Men hva hadde Norge å tape på å gi Northug sjansen?

Før stafetten i dag satt jeg her på pressesenteret og studerte lagene. Frode Estil skulle ut mot Pietro Piller Cottrer, Rene Sommerfeldt, Anders Södergren, Ivan Alypov og Emmanuel Jonnier. Tore Ruud Hofstad skulle fighte om medaljer mot Tobias Angerer, Cristian Zorzi, Mathias Fredriksson, Eugeni Dementiev og Vincent Vittoz.

Frode Estil fortalte meg i går at han så mørkt på oppgaven i skøyting. Han konstaterte som et faktum at han kom til å tape sekunder til Piller Cottrer og andre fristileksperter.

Tore Ruud Hofstad har ikke gått et topprenn siden han vant i Kuusamo 27. november - for snart tre måneder siden.

I NM lekte Petter Northug med begge to i henholdsvis duathlon og stafett.

I ettertid innrømmer trener Krister Sørgård at Tore Ruud Hofstad ikke har funnet OL-formen. Det burde han selvfølgelig ha funnet ut før stafetten. At Frode Estil tryglet om å få gå en klassisketappe, burde også ha vært et signal.

Medaljen glapp på grunn av at Frode Estil valgte feil ski. Dessverre tviler jeg på at vi hadde vunnet uansett. Men med en uredd type som Petter Northug på laget kunne vi kanskje hatt en sjanse.

Jentestafetten i går orker jeg ikke å snakke om. Det som skjedde var bare trist. Det var nesten så jeg felte en tåre jeg også, da Marit Bjørgen sto der og strigråt mens hun tappert svarte på spørsmål som det var umulig å gi noen gode svar på.

Hittil har det ikke vært morsomt å være nordmann på langrennstadion i Pragelato. Men jeg nekter å gi opp gullhåpet.

Så lenge det er sprint, er det håp!

Hadde det ikke vært for Björn Lind…

PS. På Steinkjer herjer Petter Northug i junior-NM.

mvh anders (",)


Takk for festen, Petter!

17.feb.2006 @ 20:44:24
De norske gullene glimrer med sitt fravær, men det skorter ikke på dramatikk i OL-land.

De første dopingavsløringene er kommet, kombinertgutta ligger langflate med sykdom, hoppgutta boikotter Se og Hør, logistikken er fortsatt ikke på skinner, Peter Mueller raser, Bjørgen og GP er tilbake i medaljeform og de norske langrennssmørerne begår tidenes bom.

Jeg skal dvele litt ved skismøring. Og fri flyt av sjampis.

Perfekte ski er noe de fleste av oss drømmer om, men som de færreste har opplevd. Det skyldes at skismøring er vitenskap. En vitenskap Norge har dyrket - og svidd av millioner av kroner på i årenes løp.

Så skjer det altså - i en olympisk øvelse med fire norske gullkandidater - at samtlige får løpet ødelagt av for dårlige ski.

Hvordan er det mulig? vil mange spørre.

Skandale! vil mange si.

Et meget relevant spørsmål og et særdeles berettiget utbrudd. Jeg er imidlertid tilbøyelig til å la nåde gå for rett og akseptere forklaringene til sportssjef Bjørnar Håkensmoen og smøresjef Terje Langli.

For det var nok vanskelige smøreforhold i Pragelato i dag. Og det var lenge usikkert om det ville snø eller holde opp. Langli gamblet på det siste. Så skjedde det motsatte.

Dessuten tror jeg samme Langli skal ha mye av æren for knallsuksessen til de norske jentene torsdag. Tre jenter blant de fire beste er trolig optimalt akkurat nå. For Kristina Smigun er det tydeligvis vanskelig å gjøre noe med. Hun har prikket inn formen. Heldigvis for de norske har hun lite å hente i både stafett og sprint, som er de to neste langrennsøvelsene.

Torsdag kveld handlet det om helt andre ting enn skismøring da jeg dro til Sauze d'Oulx for å lage bildereportasje fra Petter Stordalens kjendisfest - bevæpnet med min Nokia N70.

Jeg var ikke spesielt motivert, og forventningene var lave. Jeg hadde rett og slett motforestillinger mot å begi meg inn på kjendisjournalistikken. Den store overraskelsen kom da pressen etter en time ble bedt om å legge bort penn, blokk og kamera - og ble invitert med på festen.

Plutselig befant jeg meg på party med fiffen. Krompen kom ikke. Ei heller Tomba la bomba. Men gjestelista til Petter Stordalen og hans kompanjong Jon Erik Brøndmo var likevel imponerende. Øystein Stray Spetalen var der. Ole Robert Reitan lige så. Jan Fredrik Karlsen kom med World Idol-Kurt og Venke Knutson. Odd Sørlie, Tom Stiansen og Ole Kristian Furuset var på plass. Alpingutta Aamodt, Solbakken og Lund Svindal stilte opp. Og NRK stilte mannsterkt med Arne Scheie som den mest profilerte.

Kurt og Venke spilte og sang, og jeg fikk tatt bilder av meg selv sammen med begge (sorry Kurt, det med Venke ble hakket finere).

Og så var det dette med sjampisen. Den fløt altså fritt. Rett og slett fritt. Og her snakker vi ikke billig spansk substitutt som man normalt tyller i seg noen timer inn i nye år.

Petter Stordalen bød på "the real stuff", selvfølgelig gjorde han det.

Så hvis noen lurer på hvordan det er å drikke ekte champagne med begge hendene - bare ring meg.

Jo da, OL kan faktisk være ganske ålreit.

Takk for festen, Petter!

mvh anders (",)


En vanvittig søndag

13.feb.2006 @ 09:47:54
Det er for så vidt ikke noe nytt: Toppidrett er dramatikk. Søndagens dose ble likevel nesten i overkant.

Det startet med Marit Bjørgens magesjuke. Bjørgen var rapporter i knallslag før åpningsdistansen. Jeg trodde hun kom til å vinne gull (uten at det er så relevant, jeg tror alltid at Marit vinner…).

Allerede etter få kilometer var det imidlertid klart at noe var riv ruskende galt. Det var nesten vondt å se på da Marit krøket seg over den kunstige Bjørgen-kneika inne på stadion på vei ut til sin andre runde.

I det lengste håpet jeg fra min tribuneplass i solksinnet at Marit hadde bommet fullstendig med skia. Det hadde hun ikke. Det var magen som hadde slått seg vrang. Åpningsdistansen var ødelagt.

En trang start, tror jeg det kalles.

Bedre ble det ikke da gutta skulle ut å gå. Også på Frode Estils vegne var jeg superoptimist. Tidligere i uka fortalte Frode meg at han hadde gullformen inne. Senere korrigerte han seg selv til bronseform.

Så lå han plutselig der. På startstreken. Med en haug av andre skiløpere over seg. Da flokken hadde reist seg og stukket til skogs, lå Frode igjen med brukket ski.

Fortsettelsen er historie. Og Frode Estil er folkehelt. Av og til er sølv definitivt ikke nederlag.

Estil-spurten er det råeste jeg noen gang har opplevd på en idrettsarena. Men Lars Bystøls gull kommer ikke langt bak.

Riktig nok var det kaldt i den lille OL-bakken søndag kveld. Men den norske hoppinga varmet - så til de milde grader.

Gull til Lars Bystøl. Bronse til Roar Ljøkelsøy.

Og alt på grunn av en finsk mirakelmann som har gjort Norge til verdens beste hoppnasjon.

Jeg konstaterer at OL er i gang. Og at det sannsynligvis er mer godt i vente.

mvh anders (",)


Like langt til hundre

12.feb.2006 @ 00:47:48
Den første konkurransedagen i Torino kunne ha brakt oss Norges gullmedalje nummer hundre i de olympiske vinterlekers historie.

Vi står fortsatt med de samme 96 som vi hadde i går.

Realistisk sett hadde vi kanskje ingen soleklare favoritter denne lørdagen. Men vi hadde minst seks utøvere som kunne være med og kjempe.

Ingen hadde vært overrasket om Ole Einar Bjørndalen, Halvard Hanevold, Magnus Moan, Petter Tande, Eskil Ervik eller Kari Traa hadde vært et gull rikere i kveld. Ingen av dem er det. Men fire av seks har sanket edelt metall.

Ole Einar Bjørndalen og Kari Traa tok sølv. Magnus Moan og Halvard Hanevold bronse. Petter Tande var ei stortå fra medalje, mens Eskil Ervik aldri var i nærheten av noe som helst.

Bjørndalen og Hanevold sløste litt for mye med ammunisjonen, Magnus Moan hoppet noen meter for kort, Kari Traa ble dømt bort, mens Petter Tande ble stående uten noen form for betaling til tross for et tilnærmet optimalt renn for hans del.

Gode prestasjoner hele veien, verken mer eller mindre.

Det som skjedde i skøyteovalen nede i selve OL-byen var derimot direkte pinlig for Norge. Peter Mueller har klart å innbille det norske folk at vi er verdens ledende skøytenasjon. Lørdagens 5000-meter i Torino viste med all tydelighet at det er en illusjon.

Mange trodde Eskil Ervik skulle vinne gull. Han ble nummer ti. Ingen bør være overrasket over at Chad Hedrick vant. Han er verdens beste skøyteløper, i særklasse. Men det er lov til å være skuffet over at verken Lasse Sætre, Øystein Grødum eller Eskil Ervik var i nærheten av medalje.

TV 2 Nettavisen utskremte OL-medarbeidere valgte bort ettermiddagens skøyteløp. Vi hadde en mistanke om at amerikanere og nederlendere ville snyte oss for alt med søtsmak. I ettertid er det bare å beklage at vi ikke var der for å stille Peter Mueller noen kritiske spørsmål. For det hadde definitivt vært på sin plass.

Summa summarum har Norge uansett fått en god start på lekene. Vi topper poengstatistikken og har flest medaljer.

Men gullet mangler.

Det kommer søndag.

Marit Bjørgen.

mvh anders (",)


"No speak English"

08.feb.2006 @ 18:40:57
Etter to dager til ende med logistikk, er jeg omsider på skuddhold i OL-regionen. Nærmere bestemt i Pragelato. Fra leiligheten ser jeg rett bort i hoppbakkene. En kilometer opp i dalen ligger langrennstadion.

Den første jeg møtte da jeg gikk av bussen i ettermiddag, var Marit Bjørgen. En smilende Marit Bjørgen. Onsdagens hardøkt var vellykket, fortalte hun. Så vellykket at hun etter all sannsynlighet går søndagens duathlon. Med ambisjoner. Det er selvfølgelig godt nytt.

Godt nytt er det også at pressesenteret i Sestriere er lokalisert. Det er herfra jeg skriver dette. Jeg er på nett - og har både arenaer og utøvere innen rekkevidde. Det meste ligger med andre ord til rette for et vellykket OL, også for en skrivende debutant.

Helt knirkefritt har det imidlertid ikke gått her nede. Leiligheten vi opprinnelig hadde leid i Sauze d'Oulx viste seg fort å ikke være noe blivende sted. Vi nøyde oss med en natt der…

Språket er også en barriere. De færreste av funksjonærene snakker engelsk. Men alle har åpenbart vært på kurs og lært seg å si "No speak English". Dermed har de et svar på alle spørsmål, uten at det er til særlig hjelp for den som spør.

Bussene går. Men de går ikke fort. Og ikke alltid på rutetid. Sjåførene unner seg en ekstra røyk før avgang hvis de føler for det, og det gjør de gjerne.

Dermed er det bare å smøre seg med tålmodighet. Det er rett og slett det eneste som funker.

Og lørdag starter festen, uansett.

mvh anders (",)

OL-feber

06.feb.2006 @ 14:11:15
Det er et ubønnhørlig faktum: OL nærmer seg!

Og det er ikke bare utøverne som merker at spenningsnivået stiger. Også en førstereis OL-reporter kjenner det på kroppen at lekene er rett rundt hjørnet.

Tirsdag formiddag drar TV 2 Nettavisens tomannsteam nedover. Da bør kofferten helst inneholde alt som trengs for en vellykket februarmåned i OL-land. Klær for enhver anledning, tekniske remedier som gjør at man får sendt stoffet hjem, pass, akkreditering, kredittkort, flybilletter, riktig solfaktor, toalettsaker - i det hele tatt mye viktig som det er lett å glemme for en ivrig journalistspire med barnslig lyst og OL-feber.

Det er heller ikke så rent lite spennende hva som møter oss i Torino. Ryktene om det komplette OL-kaos har selvfølgelig ikke gått oss forbi. Kommer vi oss frem til vår endelige destinasjon - leiligheten oppe i avkroken Sauze d'Oulx?

Og når vi først har kommet oss dit (hvilket jeg i utgangspunktet antar at vi gjør…) - kommer vi oss rundt til de ulike OL-arenaene uten altfor mange timer i trafikkork?

Forventningene til infrastrukturen er skrudd så lavt at alle eventuelle overraskelser vil være av det positive slaget.

Tirsdag kveld er forhåpentligvis alt det praktiske på plass. Da kan også vi begynne å konsentrere oss om det sportslige.

Jeg gjorde et lite medaljeoverslag for meg selv her om dagen. Jeg følte at jeg var relativt edruelig, men endte opp med et tall i overkant av 40 norske medaljer…

Så bra går det neppe. Selv halvparten vil være meget bra. Og veldig mye kommer selvfølgelig an på om Marit Bjørgen og Ole Einar Bjørndalen klarer å prikke inn formen.

Men spennende blir det. Og ikke så rent lite morsomt.

Vi snakkes!

mvh anders (",)


hits