mars 2007
ma ti on to fr
25 26 27 1 2 3 4
5
6 7
8
9 10 11
12 13 14 15 16 17 18
19 20 21 22 23 24 25
26 27 28 29 30 31 1
2 3 4 5 6 7 8

Store gutter gråter

08.mar.2007 @ 10:30

Det gjelder fotballtrenere, langrennstrenere, alpintrenere, skiskyttertrenere - i det hele tatt de fleste idrettsledere. I hvert fall de mannlige.

- Jeg griner ikke av idrettsprestasjoner, hevder de.

Vel, jeg tror dem ikke helt - jeg mener faktisk å ha observert det motsatte - men dem om det.

Selv er jeg av den lettrørte typen. Når en nordmann går først over målstreken eller klatrer øverst på pallen, feller jeg noen tårer (det hender seg faktisk jeg snufser litt når den tyske, russiske eller svenske nasjonalsangen spilles også, fordi melodiene rett og slett er så fine). Eller i hvert fall får jeg en klump i halsen.

Og verst av alt; jeg gjør det stort sett uten både skam og blygsel.

Det ble noen gledestårer under ski-VM i Sapporo. Nå sitter jeg i Holmenkollen og venter på at verdenscuprennene i skiskyting skal komme i gang, og mens jeg gjør det, tenkte jeg å dele mine mest emosjonelle VM-øyeblikk med Nettavisens lesere.

1) Therese Johaugs bronsemedalje
«Jaaaaaaaa! Jaaaaaaaa! Je' greide det!» Hun hadde ikke trodd det selv. Men jeg hadde faktisk trodd det. Da Therese Johaug - 18 år fra Dalsbygda - måtte slippe Virpi Kuitunen og Kristin Størmer Steira ei lita mil før mål på tremila, veddet jeg tusen yen på at ungjenta ville klare å redde bronsen.

Gledestårene da Johaug kom i mål til bronse, hadde dog lite med et vunnet veddemål å gjøre. Prestasjonen i seg selv var mer enn nok. 18 år, altså. Fra en prikk, og knapt det, på norgeskartet. Og medaljevinner i VM. Senior-VM. Når jenta i tillegg er kledelig beskjeden, ytterst sympatisk og til overmål; søt som få, er det mer enn nok til å knuse mitt hjerte.

Håper Therese Johaug vinner 15 gull før hun (tidligst) legger opp etter OL i Norge i 2018! Jeg lover å grine hver gang.

2) Petter Northugs stafettrykk
Petter Northug er «min mann». Han er fra en annen planet, hevdes det, noe jeg kan bekrefte. Da 21-åringen fra Mosvik endelig fikk sitt VM-gull, etter et tullete rykk på stafetten, vet jeg egentlig ikke om jeg felte tårer. Men hårene reiste seg på hele kroppen. Og jeg skalv.

For en fyr! For en råtass!

Northug-tårene gjorde jeg meg ferdig med etter duathlon-konkurransen, da han tryna fra gull. Da syntes jeg faktisk synd på mannen med det største egoet i langrennsverden. Etter stafetten var det bare jubel å hente.

3) Jens Arne Svartedals sprintgull
Tja - Jens Arne Svartedal er vel strengt tatt «min mann», han også. Den mest reflekterte idrettsutøveren jeg noen gang har møtt. En sliter. Som stort sett har opplevd stang ut.

Endelig ble det stang inn. Og det til tross for hans egen skepsis, både til løypa og egne ferdigheter.

Ikke et øye var tørt i Sapporo Dome (i hvert fall ikke i mitt ansikt...) da Svartedal, ytterst fortjent, fikk høre «Ja vi elsker» på VMs åpningsdag.

4) Astrids Jacobsens VM-gull
Therese Johaugs VM-bronse var en sensasjon. Astrid Jacobsens VM-gull var en knallsterk prestasjon, men knapt overraskende. Hun var faktisk den største favoritten bak Virpi Kuitunen.

Men én ting er å være favoritt. Noe ganske annet er å innfri. Spesielt når man er 19 år og junior, som fødselsattesten til Astrid Jacobsen hevder at hun er. Ser man på den mentale modenheten hennes, kunne hun like gjerne ha vært 29.

Jeg tror ikke Astrid selv gråt for gullet. Til det er hun allerede for flink til å sette idretten sin i perspektiv. Men jeg er altså ikke mer moden enn at jeg gråt en skvett for Astrid også.

5) Estil-rykket på femmila
Jeg er, som sagt, nasjonalist når det gjelder idrett. Men minst like mye er jeg trønderpatriot. Derfor var Frode Estil min mann på femmila. Det var faktisk mitt aller største ønske for VM at Estil skulle få et verdig punktum.

Det fikk han. Selv om det så uhyre svart ut da han måtte slippe resten av feltet noen kilometer før slutt på femmila. Men Frode kjempet seg tilbake - og da han klinte til i den siste bakken, og fikk med seg Odd-Bjørn Hjelmeset, var det klart for nye tårer hos meg.

At Hjelmeset var best i spurten, gjorde ingen ting. Estil fikk sitt verdige punktum (sølv er ikke alltid nederlag, faktisk). Og Hjelmeset fikk et ytterst velfortjent gull. Verdt en klump i halsen, det også.

Jo da. Du kan trygt si at store gutter gråter. I hvert fall jeg. I den grad 180 cm, 75 kg og 28 levde år kvalifiserer for betegnelsen «stor gutt».

Det var bekjennelsen om mitt tårevåte VM.

Gråt du?


Nitrist VM-avslutning

05.mar.2007 @ 06:43

Odd-Bjørn Hjelmeset hadde akkurat sprettet sjampanjekorken. Så kom VM-bakrusen til Sapporo.

For i langrennssporten (som i de andre ekstreme kondisjonsidrettene) er det åpenbart noen som aldri lærer. Denne gangen var det russiske Sergej Sjiriajev som først var dum nok til å dope seg - og deretter (heldigvis) dum nok til å gå i dopingjegernes felle.

Dessverre tror jeg ingen er overrasket over en ny dopingavsløring i langrennssporten. Jeg er i hvert fall ikke det. Historien har nok av eksempler på at kynismen kan ta fullstendig overhånd i jakten på heder, edelt metall - og kanskje aller mest; bonuser og sponsorkroner.

I kapitalismens tidsalder ligger det dessverre i toppidrettens natur: Vinneren tar alt. Da blir tilbøyeligheten stor til å gjøre omtrent hva som helst for å bli en vinner.

Dopingavsløringen er en bekreftelse på det de aller fleste har en kontinuerlig mistanke om, nemlig at langrennssporten ikke er ren.

Jeg frykter at den aldri kommer til å bli det. Det er bare å håpe at omfattende testing, sammen med utvikling av bedre testmetoder, kan redusere juksemakeriet til et minimum.

Man er kommet et godt stykke på vei. Men ikke lenger enn at jeg fortsatt blir skeptisk når utøvere blir nektet start på grunn av for høye blodverdier.

Det kan finnes naturlige årsaker til at andelen røde blodlegemer er høyere enn det FIS tillater. Men jeg mener det faktisk finnes skjellig grunn til mistanke, eller i hvert fall en viss grad av skepsis, når fire utøvere fra samme nasjon nektes start i et VM. Og i hvert fall når det viser seg at en femte løper fra samme land faktisk har jukset med bloddoping.

Med tidligere dopingavsløringer friskt i minne, er det ikke til å legge skjul på at russisk langrenn fortsatt sliter kraftig med troverdigheten. Det er ikke morsomt å se russere på toppen av resultatlistene. Og det er selvfølgelig litt trist, for vi snakker om en stormakt.

Til slutt to spørsmål - og svar:

Tåler langrennsporten flere dopingavsløringer?

Ja, det tror jeg. Historien tyder i hvert fall på det.

Om norske løpere doper seg?

Definitivt ikke. Og desto større blir de norske utøvernes prestasjoner i Sapporo.

To år til neste VM.


Nå er det faktisk Bjørgen-krise

28.feb.2007 @ 03:55

Det har vært skrevet så mye om motgang for Marit Bjørgen det siste året, at mange er gått lei av å høre om det.

Mye av det som har vært skrevet og sagt, har tilsynelatende vært storm i et vannglass. Bjørgen har faktisk ikke vært så dårlig som det er blitt skapt et inntrykk av. Hun kom tilbake etter OL-fiaskoen i fjor og sikret seieren i verdenscupen for andre år på rad.

Denne vinteren har Bjørgen vært på seierspallen i seks av ni verdenscupkonkurranser før VM. Hun ble nummer to i styrkeprøven Tour de Ski, og ligger på andreplass i verdenscupen sammenlagt.

Før VM var hun altså verdens nest beste skiløper. Og så skjærer det seg fullstendig igjen når det kommer til mesterskap.

Om man liker det eller ikke: Det som skjedde i Sapporo tirsdag var bekreftelsen på at noe er alvorlig galt.

Nå er det faktisk krise for Marit Bjørgen.

Én ting er å gå et dårlig skirenn. Det kan skje den beste. Men å bli nummer 22, slått med nesten to minutter, er drøyt – ikke minst når Bjørgen var på pallen på samme distanse i verdenscupen rett før VM.

Det mest bekymringsfulle er likevel det som kom fram etterpå. Selv om Bjørgen gjennom hele mesterskapet har sagt at hun føler seg i bra form, så hadde hun ikke noe som helst tro på at hun skulle gå fort på ski tirsdag.

Og i stedet for å konsentrere seg om hvordan hun skulle lykkes sportslig, begynte hun å forberede seg på å forklare – eller bortforklare – nok en nedtur. Da er slaget tapt.

Når Marit Bjørgen ber om å få slippe ankerjobben på det norske stafettlaget fordi hun ikke orker en ny nedtur, står det så galt til at vondt knapt kan bli verre – uten at det er noen trøst.

Bjørgen vet ikke hva som har gått galt. Egil Kristiansen hevder han har noen teorier, men vil ikke snakke om dem nå. Tidspunktet er feil, hevder han, og det har han sikkert rett i.

I stedet varsler han evaluering etter sesongen. Den bør bli grundig. Og den bør munne ut i en kursendring.

For selv om den mentale biten kanskje er Bjørgens største problem akkurat nå, er det treningsarbeidet det handler om. Du må selvfølgelig ha med deg hodet i langrenn. Men har du ikke god nok fysisk kapasitet, og/eller går for dårlig teknisk på ski, hjelper det ikke.

De involverte strides om hvor store endringene har vært i Bjørgens treningsopplegg etter at Svein Tore Samdal forsvant ut av bildet etter OL. Egil Kristiansen har sin versjon, Marit Bjørgen har sin og Svein Tore Samdal har sin. Bare Marit Bjørgens treningsdagbok kan fortelle sannheten, og den har i hvert fall ikke offentligheten tilgang på.

Det som synes klart, er at Egil Kristiansen satte foten ned for at Bjørgen skulle kunne ha et like tett samarbeid med Svein Tore Samdal som for eksempel Vibeke Skofterud har med Steinar Mundal og Astrid Jacobsen med Dag Kaas. Hvorfor det ble slik, kan man bare spekulere i.

Er det én ting jeg har å utsette på Marit Bjørgen som toppidrettsutøver, er det at hun er for snill. Kanskje var Marit litt for lite flink til å stå på sine krav da trenerkabalen ble lagt.

Jeg skal være forsiktig med å gi råd. Ikke er jeg psykolog. Og ikke har jeg særlig greie på trening heller, verken i teori eller praksis.

Men jeg har kjent Marit Bjørgen i over ti år. Og jeg vet hvor viktig Svein Tore Samdal var for henne. «Han kjenner meg bedre enn jeg kjenner meg selv,» brukte Bjørgen å si.

Jeg ser i hvert fall ikke bort ifra at Svein Tore Samdal fortsatt kan være riktig mann for Marit Bjørgen.

Den tanken bør landslagsledelsen også være åpen for.


Smuler er også mat

26.feb.2007 @ 07:19

Jeg spådde det selv før VM: Mye norsk metall, men stort sett sølv og bronse.

(Se Nettavisens VM-tips her: http://pub.tv2.no/nettavisen/sport/vinter/sapporo2007/article902700.ece)

Nå er halve mesterskapet gått, og Norge står med ni medaljer. Derav to sølv- og fem bronsemedaljer.

Bjørn Dæhlie skal visst nok ha sagt det sånn, en gang for lenge siden, nettopp med henblikk på de nest beste valørene: Smuler er også mat.

Det er ganske treffende. Vi som er her nede i Sapporo har selvfølgelig ingenting å klage på. Vi får vår rasjon hver eneste dag. De norske utøverne leverer gode resultater på løpende bånd. Bare to av ti øvelser har endt uten norsk medalje.

Men likevel: Det har ikke tatt helt av.

Riktig nok startet det med tidenes opptur. Gull til Jens Arne Svartedal og Astrid Jacobsen den første konkurransedagen var en sjampanjeåpning det knapt var lov til å drømme om.

Dessverre var det også den perfekte opptakten til en real bakrus.

For av en eller annen årsak er det fallene til Tor Arne Hetland og Petter Northug jeg har friskest i minne akkurat nå. De opplagte gullene som bare ble borte.

Greit, jeg er blasert. Nordmenn er generelt blasert når det gjelder norske vintersportsprestasjoner. For det er ikke Torino-fiaskoen vi husker, og måler årets prestasjoner opp mot. Nei, det er gullfesten i Oberstdorf, gullfesten i Val di Fiemme og gullfesten i Salt Lake City.

For ikke å si gullklimakset i Trondheim og nasjonalorgasmen på Lillehammer.

Det kommer nok til å bli mer gull i Sapporo også. Det er jeg faktisk helt sikker på. Og Nettavisens tips om seks norske gull kan fortsatt slå til.

Jeg tror i hvert fall på stafettlagene.

Nå skal jeg snart tusle ned på torget i Sapporo. Der skal, så vidt jeg vet, hoppgutta få sine sølvmedaljer. Kombinertgutta skal få sine bronsemedaljer. Og Kristin Størmer Steira skal få det synlige beviset på sin imponerende tredjeplass i søndagens fellesstart.

Kanskje får seremonien meg til å, i litt sterkere grad, innse hvor stort det faktisk er å ta medalje i et verdensmesterskap.

For at Norge ikke gjør rent bord betyr vel bare at det finnes folk i andre land som også synes det er gøy å gå på ski?


En ekte gullmann

23.feb.2007 @ 06:47

Jeg visste ikke om jeg skulle le eller grine. Det så ikke ut som Jens Arne Svartedal helt visste hva han skulle gjøre, han heller.

Én ting er sikkert. Det var følelser i sving i Sapporo Dome sent torsdag kveld, japansk tid. Astrid Jacobsen sørget selvfølgelig for en aldeles vanvittig opptakt.

Men for meg var det sterkest å se Jens Arne Svartedal stake (!) inn til VM-gull.

For Svartedal kunne fort ha endt sine langrennsdager som en slags Erling Jevne. En kanongod løper som aldri var best da det gjaldt som mest.

Jeg er glad for å kunne skrive «kunne blitt».

For endelig ble Jens Arne Svartedal kronet som den eneren han er – etter å ha fått to mesterskap med gode gullmuligheter spolert av både sjukdom, uhell og smørebommer i Oberstdorf og Torino.

Jens Arne er, sammen med Petter Northug, trolig den løperen jeg har snakket mest med siden jeg fikk ansvaret for langrennsdekningen i Nettavisen for snart to år siden.

Det finnes grunner til det. For det første er Jens Arne en sosial og hyggelig fyr som liker å snakke. Men han er også en reflektert kar med velfunderte meninger om det han driver med. Han er rett og slett ganske smart.

Og som om ikke det er nok, tør han også å si hva han mener. Det gjør ham til et drømmeintervjuobjekt for oss journalister. Han leverer, som vi sier her på pressesenteret i Sapporo.

Som person er Jens Arne Svartedal en slags Flåklypa-Ludvig. Ikke like engstelig, men enda mer pessimistisk. Han tar alltid høyde for at det meste kan gå ad undas.

Sånn var det under sprinten i går også. Han mente løypa ikke passet. At han var for dårlig til å stake. At andre nordmenn kanskje kunne ha gjort en bedre jobb.

Pessimisme kan være en negativ kraft, ikke minst innen toppidretten. Men pessimisme – eller nøkternhet, som kanskje er et mer presist ord i denne sammenhengen – kan også snues til noe positivt, hvis det bidrar til at energien kanaliseres riktig.

Det beviste Jens Arne Svartedal i går.

Jeg gratulerer en ekte gullmann.


VM på svensk

22.feb.2007 @ 04:42

VM har ikke engang startet, men allerede er det dagen derpå i den svenske VM-troppen.

I går reiste Thobias Fredriksson hjem. En av de største stjernene pakket og dro. Rett og slett.

Først var det på grunn av sykdom. Så var det på grunn av en konflikt med trener Inge Bråten. Uansett årsak – Thobias Fredriksson går ikke i Sapporo.

Jeg så for meg at torsdagens svenske pressekonferanse kunne bli god underholdning. Derfor dro jeg dit. Og ble skuffet.

 

For det første – det svenske pressekorpset er ikke stort. Åtte mann og en dame var møtt opp, derav tre fotografer. I tillegg var VG Nett på plass med to mann. Og Nettavisens utskremte, altså undertegnede, tok oppstilling bakerst i et hjørne.

Jeg ventet likevel på at noen skulle sprute litt bensin på bålet. Men smellet kom aldri.

Ingen spurte om Thobias Fredriksson. Ingen spurte om stemningen i den svenske troppen. Ingen stilte spørsmål ved Inge Bråtens posisjon.

Neida, svensk presse har åpenbart et sportslig fokus.

De spurte om løypa til lørdagens duathlon, om forkjølelsen til Anders Södergren (som for øvrig er historie nå), om formen til Mathias Fredriksson, om forventningene til VM og om taktikken.

Og rapporten: Svenskene synes løypa er tøff, de tror på suksess og er i bra form, selv om de selvfølgelig er usikre. De tror russerne, tyskerne og nordmennene blir de vanskeligste å slå. Og de gleder seg.

Tross alt, det er gøy å gå på ski!

Og hvorfor skal man da ødelegge idyllen med kritiske spørsmål i plenum?

Jeg lot være, jeg også. Og trakk meg stille tilbake. 


Resten av VM nøyer jeg meg med de norske pressekonferansene. Der er idyllen – i hvert fall tilsynelatende – mer ekte.


Jeg tror det blir et norsk jubel-VM, jeg. Og skulle Anders Södergren rappe en av medaljene, så er det faktisk helt greit. Man må da vise litt storsinn ...

Ved reisens slutt

28.feb.2006 @ 11:13
Äntligen på väg
Jag forlänger mina steg
Luften smakar som en jordgubbspai
en solig dag i maj

Träden står i blom
Marken täcks av jungfrudom
Och nu hänger det på varje kvist
En solskensoptimist

Från norr til Södertörn
till jordens alla hörn
så leder vägen hem til dig

Å, äntligen på väg...

Framför mina ögon öppnar sig
En solig väg til dig

Äntligen på väg
Längtan bor i mina steg
Jag har lämnat alt som tynger mig
på vägen hem till dig

Från väst til Österlen
på äng och mo och sten
så slingrar sig en väg till dig

Äntligen på väg
Luften bor i mina steg
Framfor mina ögon öppnar sig
en solig väg til dig

Och jag har lämnat alt som tynger mig
på vägen hem til dig

Jo da, en nasjon som har fostret Ted Gärdestad, Kenneth Gärdestad, Håkan Hellström, Mats Paulson, Olle Adolphson, Fred Åkerström, Nils Ferlin, Cornelis Vreeswijk, Kent, Atomic Swing, Tomas Brolin, Malin på Saltkråkan og Emil i Lönneberga er selvfølgelig verdt sin vekt i gull.

Heia Sverige!

Over og ut.

mvh anders (”,)


Curling? Bob, bob...

24.feb.2006 @ 21:01
Olympiske leker kan være så mangt. Det har jeg oppdaget de siste dagene.

Hopperne har reist hjem for lenge siden, kombinertgutta lige så, og også i langrennsleiren tynnes det ut. Dermed har det blitt litt mer tid til å se på andre ting enn nordisk skisport.

Curling, for eksempel. I går dro jeg på utflukt til curlinghallen i Pinerolo, halvannen times busstur nedi dalen her. Dordi spilte bronsekamp.

Min første oppdagelse var at brillene ikke lenger holder mål. Jeg klarte ikke å se tallene på resultattavla nede på isen, men merket raskt at stemningen ikke var på topp blant Dordi og hennes jenter.

En telefon hjem oppklarte mye. Norge hadde tapt 0-4 i første runde, fikk jeg greie på. En katastrofestart, selvfølgelig.

Likevel fortsatte de å puffe gråstein med håndtak på langs isen. Jeg innrømmer at jeg fort mistet fokus. Den ene steinen minnet farlig mye om den andre. Etter hvert ble jeg også litt lei av å studere kostedamene.

Det var da kamerateamet reddet spenningen. Maken til fascinerende skue!

Langs curlingbanen var det bygd en slags jernbane. Oppå hadde de plassert en platting med hjul, og oppå der igjen satt en lettere korpulent kameramann. Men tro ikke at denne plattingen var motorisert. Bak sto en annen kar, som hadde en stri tørn med å puffe platting og kameramann fram og tilbake i takt med disse steinene som altså svømte fram og tilbake ute på isen.

Jeg tipper pufferen var rimelig fornøyd med at Dordi ga seg etter åtte runder…

I tillegg besto kamerateamet av en tredjemann. Han satt på en stol bak de andre to og hadde hendene fulle med å kveile ledningen inn og ut, inn og ut, slik at pufferen ikke skulle snuble og gjøre jobben vanskelig for kameramannen. Han snublet ikke.

Dordi ble for øvrig nummer fire, som de fleste andre norske utøverne i disse lekene.

I skrivende stund sitter jeg og lar meg fascinere av bobsleighkjørerne. På tv, riktig nok. Sånn foregår det: Fire karer i kondomdress (de kommer alle fra Tyskland, Sveits eller Russland) springer som noen tullinger i femti meter, mens de puffer selve doningen foran seg. Så hopper de oppi og krøker seg sammen.

Om de gjør noe for å styre kjelken – eller om de har noen som helst mulighet til å påvirke farten – aner jeg ikke. Men at noen er raskere enn andre, det er ganske åpenbart. Ikke for det blotte øye, men klokka er ganske avslørende også i denne sporten. Estetisk sett er det mye det samme, lag etter lag, bob etter bob.

For øvrig var det Tyskland som vant. Eller Russland. Hvis det ikke var Sveits. Det var definitivt ikke Norge.

Vi kom ikke engang på fjerde.

Men det gjør kanskje Lars Berger på femmila?

mvh anders (”,)


Gråt inga tårar

22.feb.2006 @ 18:42
Ny norsk nedtur på langrennsstadion i Pragelato. Men det er etter hvert likegyldigheten som begynner å ta overhånd.

Når nederlagene kommer ofte nok, smerter de ikke like mye. Man blir vant til det meste.

Marit Bjørgen er tom for tårer, og det kan jeg godt forstå. OL-drømmen ble et mareritt. Årevis med hardt arbeid ga minimal uttelling ut fra forutsetningene. Marit Bjørgen skulle bli OL-dronning. Nå dropper hun tremila og reiser hjem.

Men jeg er sikker på at Marit er tilbake på toppen av pallen allerede i Sapporo-VM neste år.

Man kan spekulere seg i hjel i jakten på årsaker til de mange norske langrennsfiaskoene. Sykdom har spilt en rolle. Smørebommer har kostet medaljer. Og noen har bommet med treningsopplegget.

Uflaks finnes ikke, hevder Tor Arne Hetland. Jeg tror han tar feil. Likevel har Åge Skinnstad åpenbart en jobb å gjøre når han overtar som sportssjef i april.

Inge Bråten får en enklere vår. Medaljene renner inn for Sveriges norske langrennssjef. Nå har de fem. Bråten sa at de skulle ta seks i langrenn i løpet av lekene. Anders Södergren bringer balanse i det regnskapet på femmila.

For øvrig har dagen gitt meg en ny heltinne. Hun heter Chandra Crawford, kommer fra Canada, er superrask på ski – og later til å være ei jente litt utenom det vanlige.

Etter sprintgullet lo hun seg igjennom både medaljeseremonien og den internasjonale pressekonferansen. Jeg lo, jeg også.

Maken til vinnende vesen skal du lete lenge etter.

Jeg gleder meg allerede til Vancouver om fire år.

Og i morgen skal jeg visst på curling.

Go, Dordi! Go!

mvh anders (”,)


...og på Steinkjer herjer Northug

19.feb.2006 @ 15:56
Jeg har sagt det før, og jeg sier det igjen: Det er fullstendig meningsløst at Petter Northug ikke er i OL.

Jeg sier ikke at Petter Northug hadde vært forskjellen på gull og femteplass i søndagens stafett, for det hadde han sannsynligvis ikke. Kanskje hadde han ikke utgjort noen forskjell i det hele tatt. Det svaret får vi aldri.

Men hva hadde Norge å tape på å gi Northug sjansen?

Før stafetten i dag satt jeg her på pressesenteret og studerte lagene. Frode Estil skulle ut mot Pietro Piller Cottrer, Rene Sommerfeldt, Anders Södergren, Ivan Alypov og Emmanuel Jonnier. Tore Ruud Hofstad skulle fighte om medaljer mot Tobias Angerer, Cristian Zorzi, Mathias Fredriksson, Eugeni Dementiev og Vincent Vittoz.

Frode Estil fortalte meg i går at han så mørkt på oppgaven i skøyting. Han konstaterte som et faktum at han kom til å tape sekunder til Piller Cottrer og andre fristileksperter.

Tore Ruud Hofstad har ikke gått et topprenn siden han vant i Kuusamo 27. november – for snart tre måneder siden.

I NM lekte Petter Northug med begge to i henholdsvis duathlon og stafett.

I ettertid innrømmer trener Krister Sørgård at Tore Ruud Hofstad ikke har funnet OL-formen. Det burde han selvfølgelig ha funnet ut før stafetten. At Frode Estil tryglet om å få gå en klassisketappe, burde også ha vært et signal.

Medaljen glapp på grunn av at Frode Estil valgte feil ski. Dessverre tviler jeg på at vi hadde vunnet uansett. Men med en uredd type som Petter Northug på laget kunne vi kanskje hatt en sjanse.

Jentestafetten i går orker jeg ikke å snakke om. Det som skjedde var bare trist. Det var nesten så jeg felte en tåre jeg også, da Marit Bjørgen sto der og strigråt mens hun tappert svarte på spørsmål som det var umulig å gi noen gode svar på.

Hittil har det ikke vært morsomt å være nordmann på langrennstadion i Pragelato. Men jeg nekter å gi opp gullhåpet.

Så lenge det er sprint, er det håp!

Hadde det ikke vært for Björn Lind…

PS. På Steinkjer herjer Petter Northug i junior-NM.

mvh anders (”,)


Takk for festen, Petter!

17.feb.2006 @ 20:44
De norske gullene glimrer med sitt fravær, men det skorter ikke på dramatikk i OL-land.

De første dopingavsløringene er kommet, kombinertgutta ligger langflate med sykdom, hoppgutta boikotter Se og Hør, logistikken er fortsatt ikke på skinner, Peter Mueller raser, Bjørgen og GP er tilbake i medaljeform og de norske langrennssmørerne begår tidenes bom.

Jeg skal dvele litt ved skismøring. Og fri flyt av sjampis.

Perfekte ski er noe de fleste av oss drømmer om, men som de færreste har opplevd. Det skyldes at skismøring er vitenskap. En vitenskap Norge har dyrket – og svidd av millioner av kroner på i årenes løp.

Så skjer det altså – i en olympisk øvelse med fire norske gullkandidater – at samtlige får løpet ødelagt av for dårlige ski.

Hvordan er det mulig? vil mange spørre.

Skandale! vil mange si.

Et meget relevant spørsmål og et særdeles berettiget utbrudd. Jeg er imidlertid tilbøyelig til å la nåde gå for rett og akseptere forklaringene til sportssjef Bjørnar Håkensmoen og smøresjef Terje Langli.

For det var nok vanskelige smøreforhold i Pragelato i dag. Og det var lenge usikkert om det ville snø eller holde opp. Langli gamblet på det siste. Så skjedde det motsatte.

Dessuten tror jeg samme Langli skal ha mye av æren for knallsuksessen til de norske jentene torsdag. Tre jenter blant de fire beste er trolig optimalt akkurat nå. For Kristina Smigun er det tydeligvis vanskelig å gjøre noe med. Hun har prikket inn formen. Heldigvis for de norske har hun lite å hente i både stafett og sprint, som er de to neste langrennsøvelsene.

Torsdag kveld handlet det om helt andre ting enn skismøring da jeg dro til Sauze d’Oulx for å lage bildereportasje fra Petter Stordalens kjendisfest – bevæpnet med min Nokia N70.

Jeg var ikke spesielt motivert, og forventningene var lave. Jeg hadde rett og slett motforestillinger mot å begi meg inn på kjendisjournalistikken. Den store overraskelsen kom da pressen etter en time ble bedt om å legge bort penn, blokk og kamera – og ble invitert med på festen.

Plutselig befant jeg meg på party med fiffen. Krompen kom ikke. Ei heller Tomba la bomba. Men gjestelista til Petter Stordalen og hans kompanjong Jon Erik Brøndmo var likevel imponerende. Øystein Stray Spetalen var der. Ole Robert Reitan lige så. Jan Fredrik Karlsen kom med World Idol-Kurt og Venke Knutson. Odd Sørlie, Tom Stiansen og Ole Kristian Furuset var på plass. Alpingutta Aamodt, Solbakken og Lund Svindal stilte opp. Og NRK stilte mannsterkt med Arne Scheie som den mest profilerte.

Kurt og Venke spilte og sang, og jeg fikk tatt bilder av meg selv sammen med begge (sorry Kurt, det med Venke ble hakket finere).

Og så var det dette med sjampisen. Den fløt altså fritt. Rett og slett fritt. Og her snakker vi ikke billig spansk substitutt som man normalt tyller i seg noen timer inn i nye år.

Petter Stordalen bød på ”the real stuff”, selvfølgelig gjorde han det.

Så hvis noen lurer på hvordan det er å drikke ekte champagne med begge hendene – bare ring meg.

Jo da, OL kan faktisk være ganske ålreit.

Takk for festen, Petter!

mvh anders (”,)


En vanvittig søndag

13.feb.2006 @ 09:47
Det er for så vidt ikke noe nytt: Toppidrett er dramatikk. Søndagens dose ble likevel nesten i overkant.

Det startet med Marit Bjørgens magesjuke. Bjørgen var rapporter i knallslag før åpningsdistansen. Jeg trodde hun kom til å vinne gull (uten at det er så relevant, jeg tror alltid at Marit vinner…).

Allerede etter få kilometer var det imidlertid klart at noe var riv ruskende galt. Det var nesten vondt å se på da Marit krøket seg over den kunstige Bjørgen-kneika inne på stadion på vei ut til sin andre runde.

I det lengste håpet jeg fra min tribuneplass i solksinnet at Marit hadde bommet fullstendig med skia. Det hadde hun ikke. Det var magen som hadde slått seg vrang. Åpningsdistansen var ødelagt.

En trang start, tror jeg det kalles.

Bedre ble det ikke da gutta skulle ut å gå. Også på Frode Estils vegne var jeg superoptimist. Tidligere i uka fortalte Frode meg at han hadde gullformen inne. Senere korrigerte han seg selv til bronseform.

Så lå han plutselig der. På startstreken. Med en haug av andre skiløpere over seg. Da flokken hadde reist seg og stukket til skogs, lå Frode igjen med brukket ski.

Fortsettelsen er historie. Og Frode Estil er folkehelt. Av og til er sølv definitivt ikke nederlag.

Estil-spurten er det råeste jeg noen gang har opplevd på en idrettsarena. Men Lars Bystøls gull kommer ikke langt bak.

Riktig nok var det kaldt i den lille OL-bakken søndag kveld. Men den norske hoppinga varmet – så til de milde grader.

Gull til Lars Bystøl. Bronse til Roar Ljøkelsøy.

Og alt på grunn av en finsk mirakelmann som har gjort Norge til verdens beste hoppnasjon.

Jeg konstaterer at OL er i gang. Og at det sannsynligvis er mer godt i vente.

mvh anders (”,)


Like langt til hundre

12.feb.2006 @ 00:47
Den første konkurransedagen i Torino kunne ha brakt oss Norges gullmedalje nummer hundre i de olympiske vinterlekers historie.

Vi står fortsatt med de samme 96 som vi hadde i går.

Realistisk sett hadde vi kanskje ingen soleklare favoritter denne lørdagen. Men vi hadde minst seks utøvere som kunne være med og kjempe.

Ingen hadde vært overrasket om Ole Einar Bjørndalen, Halvard Hanevold, Magnus Moan, Petter Tande, Eskil Ervik eller Kari Traa hadde vært et gull rikere i kveld. Ingen av dem er det. Men fire av seks har sanket edelt metall.

Ole Einar Bjørndalen og Kari Traa tok sølv. Magnus Moan og Halvard Hanevold bronse. Petter Tande var ei stortå fra medalje, mens Eskil Ervik aldri var i nærheten av noe som helst.

Bjørndalen og Hanevold sløste litt for mye med ammunisjonen, Magnus Moan hoppet noen meter for kort, Kari Traa ble dømt bort, mens Petter Tande ble stående uten noen form for betaling til tross for et tilnærmet optimalt renn for hans del.

Gode prestasjoner hele veien, verken mer eller mindre.

Det som skjedde i skøyteovalen nede i selve OL-byen var derimot direkte pinlig for Norge. Peter Mueller har klart å innbille det norske folk at vi er verdens ledende skøytenasjon. Lørdagens 5000-meter i Torino viste med all tydelighet at det er en illusjon.

Mange trodde Eskil Ervik skulle vinne gull. Han ble nummer ti. Ingen bør være overrasket over at Chad Hedrick vant. Han er verdens beste skøyteløper, i særklasse. Men det er lov til å være skuffet over at verken Lasse Sætre, Øystein Grødum eller Eskil Ervik var i nærheten av medalje.

TV 2 Nettavisen utskremte OL-medarbeidere valgte bort ettermiddagens skøyteløp. Vi hadde en mistanke om at amerikanere og nederlendere ville snyte oss for alt med søtsmak. I ettertid er det bare å beklage at vi ikke var der for å stille Peter Mueller noen kritiske spørsmål. For det hadde definitivt vært på sin plass.

Summa summarum har Norge uansett fått en god start på lekene. Vi topper poengstatistikken og har flest medaljer.

Men gullet mangler.

Det kommer søndag.

Marit Bjørgen.

mvh anders (”,)


?No speak English?

08.feb.2006 @ 18:40
Etter to dager til ende med logistikk, er jeg omsider på skuddhold i OL-regionen. Nærmere bestemt i Pragelato. Fra leiligheten ser jeg rett bort i hoppbakkene. En kilometer opp i dalen ligger langrennstadion.

Den første jeg møtte da jeg gikk av bussen i ettermiddag, var Marit Bjørgen. En smilende Marit Bjørgen. Onsdagens hardøkt var vellykket, fortalte hun. Så vellykket at hun etter all sannsynlighet går søndagens duathlon. Med ambisjoner. Det er selvfølgelig godt nytt.

Godt nytt er det også at pressesenteret i Sestriere er lokalisert. Det er herfra jeg skriver dette. Jeg er på nett – og har både arenaer og utøvere innen rekkevidde. Det meste ligger med andre ord til rette for et vellykket OL, også for en skrivende debutant.

Helt knirkefritt har det imidlertid ikke gått her nede. Leiligheten vi opprinnelig hadde leid i Sauze d’Oulx viste seg fort å ikke være noe blivende sted. Vi nøyde oss med en natt der…

Språket er også en barriere. De færreste av funksjonærene snakker engelsk. Men alle har åpenbart vært på kurs og lært seg å si ”No speak English”. Dermed har de et svar på alle spørsmål, uten at det er til særlig hjelp for den som spør.

Bussene går. Men de går ikke fort. Og ikke alltid på rutetid. Sjåførene unner seg en ekstra røyk før avgang hvis de føler for det, og det gjør de gjerne.

Dermed er det bare å smøre seg med tålmodighet. Det er rett og slett det eneste som funker.

Og lørdag starter festen, uansett.

mvh anders (”,)

OL-feber

06.feb.2006 @ 14:11
Det er et ubønnhørlig faktum: OL nærmer seg!

Og det er ikke bare utøverne som merker at spenningsnivået stiger. Også en førstereis OL-reporter kjenner det på kroppen at lekene er rett rundt hjørnet.

Tirsdag formiddag drar TV 2 Nettavisens tomannsteam nedover. Da bør kofferten helst inneholde alt som trengs for en vellykket februarmåned i OL-land. Klær for enhver anledning, tekniske remedier som gjør at man får sendt stoffet hjem, pass, akkreditering, kredittkort, flybilletter, riktig solfaktor, toalettsaker – i det hele tatt mye viktig som det er lett å glemme for en ivrig journalistspire med barnslig lyst og OL-feber.

Det er heller ikke så rent lite spennende hva som møter oss i Torino. Ryktene om det komplette OL-kaos har selvfølgelig ikke gått oss forbi. Kommer vi oss frem til vår endelige destinasjon – leiligheten oppe i avkroken Sauze d’Oulx?

Og når vi først har kommet oss dit (hvilket jeg i utgangspunktet antar at vi gjør…) – kommer vi oss rundt til de ulike OL-arenaene uten altfor mange timer i trafikkork?

Forventningene til infrastrukturen er skrudd så lavt at alle eventuelle overraskelser vil være av det positive slaget.

Tirsdag kveld er forhåpentligvis alt det praktiske på plass. Da kan også vi begynne å konsentrere oss om det sportslige.

Jeg gjorde et lite medaljeoverslag for meg selv her om dagen. Jeg følte at jeg var relativt edruelig, men endte opp med et tall i overkant av 40 norske medaljer…

Så bra går det neppe. Selv halvparten vil være meget bra. Og veldig mye kommer selvfølgelig an på om Marit Bjørgen og Ole Einar Bjørndalen klarer å prikke inn formen.

Men spennende blir det. Og ikke så rent lite morsomt.

Vi snakkes!

mvh anders (”,)


Bli frisk, Marit!

26.jan.2006 @ 11:16
Hun er aldri syk. Et host. En tung dag innimellom. Til nød noen rolige dager med lav intensitet på treningen.

Men syk? Aldri!

Immunforsvaret til Marit Bjørgen er rett og slett for sterkt til det.

Helt til nå. To-tre uker før OL i Torino. Målet hun har jobbet steinhardt mot helt siden den sommerdagen i 1998 da jeg for første gang besøkte henne hjemme på Bjørga, som ung journalistspire i lokalavisa Trønderbladet.

Allerede da var kursen staket ut. Marit Bjørgen skulle til Torino i 2006. Ikke for å delta. Hun skulle vinne gull. Verken mer eller mindre.

Siden har drømmen etappevis utviklet seg til et relativt realistisk scenario. Så sent som fredag – etter to NM-gull på to dager – var Marit Bjørgen en av lekenes største favoritter.

Da jeg snakket med henne etter torsdagens imponerende dobbeljakt, innrømmet hun likevel at ikke alt har gått på skinner i vinter. Gjennomføringa av treningsopplegget i jula var ikke optimal. Alt som sto på planen ble riktig nok gjennomført. Men Marit manglet gnisten og overskuddet. Det gikk tyngre enn da hun jobbet seg igjennom det samme juleprogrammet foran Oberstdorf-VM i fjor. Mye tyngre.

Marit snakket om mulig virus. Heldigvis var de borte. Trodde hun.

Så kom forkjølelsessymptomene. Lørdag, har jeg lest. Deretter feberen. Onsdag kom diagnosen. Bronkitt. Marit har aldri før vært så syk, sier mamma Kristin til VG. Ingen skal være i tvil om at Kristin Bjørgen vet hva hun snakker om. Hun kjenner eldstedatteren bedre enn noen.

Hva skal så Marit Bjørgen gjøre? Grave seg ned?

Undertegnede er ikke spåmann. Langt mindre lege. Og personlig erfaring med toppidrett har jeg definitivt ikke. Jeg aner ingenting om hvilke konsekvenser denne sykdommen kan få for Marits OL. Derfor skal jeg ikke prøve å gi noen råd.

Men når jeg tar en titt på OL-programmet, konstaterer jeg at den klassiske 10-kilometeren først går av stabelen torsdag 16. februar. Det er om nøyaktig tre uker. Sprinten går ytterligere seks dager senere – onsdag 22. februar.

Du rekker vel det, Marit? Sprinten, altså?

Inntil videre kan jeg – og alle andre – bare krysse fingrene for at sykdommen slipper taket i løpet av en dag eller to. Det eneste vi kan bidra med er noen varme tanker.

Og kanskje vi skal senke kravene til Marit et lite hakk? Kanskje kan vi si oss fornøyde med en medalje eller to, i stedet for fire-fem-seks?

Jeg er i hvert fall rimelig sikker på at jeg har mange med meg når jeg ønsker Marit Bjørgen god bedring.

Bli frisk, Marit!

mvh anders (”,)


En hyllest til Krister Sørgård

23.jan.2006 @ 23:25
Lørdag kom jeg i denne bloggen med et verbalt slakt av Krister Sørgårds OL-vraking av Petter Northug. Jeg står fortsatt ved hvert eneste ord. Samtaler med personer som Trond Einar Elden og Bjørn Dæhlie har i løpet av dagen bare forsterket min overbevisning om at langrennsledelsen gjør en fundamental feil ved ikke å ta med Northug til OL.

Elden debuterte internasjonalt som 18-åring i 1989 med to VM-gull i Lahti. Bjørn Dæhlie var med til sitt første OL som 20-åring i 1988, riktig nok uten å gå en eneste distanse.

Elden er lagkamerat med Northug i Strindheim og kjenner både gutten og familien. Han er ikke i tvil om at Petter har både hode og fysikk til å takle et OL – også i 1600 meters høyde.

Dæhlie hadde knapt hørt om Northug før helgas NM, men sier på generelt grunnlag at 20 år er en perfekt alder for å debutere i det gode selskap og at tre uker er et perfekt stykke tid til å akklimatisere seg i høyden.

Med andre ord: Hele argumentasjonen for ikke å la Petter Northug konkurrere i OL faller bort.

Likevel blir jeg trist når Krister Sørgård forteller om reaksjonene han har fått i de to dagene etter uttaket. Familiefaren er blitt kalt så grove ting at han ikke har turt å vise det til kona. Han er blitt bedt om å brenne i helvete.

Dette fordi han har gjort jobben sin – valgt ut 12 karer til å gå noen skirenn i Italia. Valg han for øvrig ikke har gjort alene. Sørgård har flere medtrenere som har vært rådgivere underveis. Over seg har han sportssjefen for langrenn, Bjørnar Håkensmoen. Det er Håkensmoen som formelt innstiller løpere overfor Olympiatoppen. Og i siste instans er det toppidrettssjefen sjøl, Jarle Aambø, som – omtrent som Kongen i Statsråd – sanksjonerer uttaket.

I diskusjonsgrupper på internett beskyldes Sørgård for både korrupsjon og kameraderi. Alle som kjenner Krister Sørgård vil skjønne at slike påstander er fullstendig ubegrunnet og tatt ut av løse lufta.

Som landslagstrener praktiserer Sørgård en åpenhet som selv Nils Arne Eggen ville ha vært stolt av. Når herrelandslaget skal ha samlinger, sender han personlig sms med invitasjon til journalistene som jobber tettest på langrennsgutta. Sørgård tar alltid telefonen når journalister ringer, eller han ringer opp ved første anledning – som regel innen ti minutter. Han svarer alltid åpent på alle spørsmål – og svarer ofte på spørsmål man i utgangspunktet ikke hadde drømt om å stille, helt uoppfordret.

Og Sørgård er definitivt ingen værhane, det kan ingen beskylde ham for. I sin tid som langrennstrener har han fattet en rekke beslutninger som han visste ville skape diskusjon, endog skuffelse og raseri. Han kunne ha valgt en enklere vei. Derfor er det liten tvil om at han gjør det han gjør ut fra en overbevisning om hva han mener er til det beste for norsk skisport.

Hans langrennskompetanse er det også relativt meningsløst å stille spørsmål ved. Det er bare å ta en titt på CV-en.

Kort sagt er Krister Sørgård en meget kompetent skitrener og en usedvanlig trivelig kar.

Det betyr imidlertid ikke at han alltid fatter de riktige beslutningene. I tilfellet Petter Northug mener jeg han har landet på feil konklusjon – uten at jeg dermed finner det betimelig å be ham brenne verken her eller der.

Tvert imot ønsker jeg Sørgård lykke til i jobben med å få de 12 som faktisk er tatt ut i form til OL.

Det er noen habile skiløpere i det dusinet også.

mvh anders (”,)

PS. Jeg snakket med Petter Northug i dag også. Som toppidrettsutøvere flest har han fokus på det som skal skje – ikke det som har skjedd eller kunne ha skjedd. For Petter handler alt nå om junior-VM i Kranj. Han går for gull, hvis noen skulle ha vært i tvil.


Helbom å vrake Northug

21.jan.2006 @ 22:03
I den grad man skal anta at den beste vinner i NM på ski, er Petter Northug jr. Norges beste i OL-øvelsen duathlon. Lørdagens oppvisning på Heistadmoen kan tyde på at 20-åringen fra Mosvik er Norges beste fristilløper tre uke før OL i Torino, hvis man velger å holde skiskytterne Frode Andresen og Ole Einar Bjørndalen utenfor regnskapet.

Likevel sitter han hjemme på hybelen i Meråker når OL-ilden tennes. Fordi han er junior. Krister Sørgård har valgt å ta med 12 andre herreløpere til Torino. Det kan være skadelig for en 20-åring å delta i OL, mener landslagstreneren.

Undertegnede møtte Petter Northug for første gang i november. Junioren fikk være med i seniorenes rulleskitest på Klekken utenfor Hønefoss. Og banket alle.

Det største talentet siden Thomas Alsgaard, sa Krister Sørgård den gangen. Northug snakket ikke frivillig om OL, men lot seg etter hvert lokke til å innrømme at lekene lå et sted i underbevisstheten.

Siden har Northug gått mange gode skirenn. Så mange at OL ikke lenger bare var en fjern drøm. Men da OL var i ferd med å bli et konkret og realistisk mål, rykket Krister Sørgård umiddelbart ut og sa at Northug skulle få lov til å være junior denne sesongen. Med junior-VM og skandinavisk cup som naturlige mål, og verdenscup som bonus.

Sannelig skal det sies at Krister Sørgård er en prinsippfast herremann. For det hjelper åpenbart ikke å være best. Er du for ung, så er du for ung. Skal du spares, så skal du spares. Selv om det kan koste nasjonen olympiske medaljer.

Lørdagens pressekonferanse om OL-uttaket i langrenn fortonet seg som en relativt pinlig affære. For det lå i lufta at Petter Northug kom til å bli vraket, oppvisningen til tross. Northug-seieren kom rett og slett litt ubeleilig. Landslagsledelsen satt samlet en hel time på overtid. Så kom presseansvarlig Rolf Nereng inn og leste opp en OL-tropp uten Petter Northugs navn.

Sportssjef Bjørnar Håkensmoen og herretrener Krister Sørgård hadde argumentasjonen klar. Det eneste problemet er at argumentene ikke holder vann.

Kronargumentet for å ikke ta ut Petter Northug, er altså at han er for ung. Han skal ikke brennes ut for tidlig. Han skal gå gradene og få lov til å være junior. Erfaringsmessig er det best for unge talenter å ikke måle krefter med de aller beste i internasjonale mesterskap, kunne herrene fortelle.

Faktum er at Northug gjorde unna juniorstadiet forrige vinter – da han ble dobbel juniorverdensmester. Håkensmoen og Sørgård har ingen eksempler på unge løpere som er blitt utbrent av å delta i OL. At Thomas Alsgaard ble olympisk mester på Lillehammer som 22-åringen har de åpenbart glemt. Og har noen angret på at Bjørn Dæhlie fikk bli med på lasset til Calgary i 1988?

Neste argument er at Northug ikke har gode nok internasjonale resultater. Og ganske riktig har han bare en 12. plass som best i verdenscupen. Men det hører med til historien at han kun har fått delta i fem verdenscuprenn. Han har tatt poeng i fire av dem. Til sammenlikning har Tore Ruud Hofstad tatt poeng i to av seks renn (jada, han vant det ene). Ikke engang i Val di Fiemme, der han hadde friplass, fikk Northug delta.

Northug er dessuten ikke medaljekandidat i OL, hevdes det, og til OL sender Norge ifølge Sørgård bare medaljekandidater. I duathlon og femmil skal blant andre Jan Egil Andresen, Tord Asle Gjerdalen og Tore Ruud Hofstad sørge for medaljefangsten – løpere som var fullstendig sjanseløse da Petter Northug koblet inn turboen på Heistadmoen.

Sørgård og co. valgte for øvrig å legge lite vekt på lørdagens løp. Det holdt ikke internasjonalt toppnivå, mente de. Men Petter Northug gikk vel ikke på et lavere nivå enn dem han slo, som altså er olympiske medaljehåp?

Ok, jeg er trønder. Det er Petter Northug også. Kan hende er jeg til og med en smule farget av flere hyggelige samtaler med gutten i løpet av vinteren.

Likevel mener jeg at det er grunnlag for å hevde at vrakingen er en skivebom fra langrennsledelsens side.

Mitt OL er i hvert fall en attraksjon fattigere.

mvh anders (”,)


Heisann, sportsgale nordmenn!

18.jan.2006 @ 16:01
anders_400
Mitt navn er Anders Skjerdingstad, jeg er 26 år, trønder og sportsjournalist i TV 2 Nettavisen.

7. februar setter jeg kursen mot Torino sammen med kollega Sturla Johannessen for å formidle høydepunktene fra de olympiske vinterlekene til TV 2 Nettavisens lesere.  

Hver dag under OL kommer jeg i denne bloggen til å fortelle om mine personlige opplevelser – enten det handler om store norske triumfer, sviende svenske nederlag, feststemte nordmenn på tur, skrantende olympisk infrastruktur eller Piemontes fortryllende viner.

Kanskje kommer det til og med en meningsytring eller to underveis…

Også i ukene frem mot lekene kan det være bryet verdt å sveipe innom bloggen min. Denne helga er jeg på plass på Heistadmoen, der det kjempes om NM-medaljer i de nordiske grenene – med flere av de største norske OL-håpene på startstreken.

Ha ei framifrå vinteridrettshelg, alle sammen – i tv-kroken, foran pc-skjermen eller aller helst ute i marka!

mvh anders (”,)

hits