Ny norsk nedtur på langrennsstadion i Pragelato. Men det er etter hvert likegyldigheten som begynner å ta overhånd.
Når nederlagene kommer ofte nok, smerter de ikke like mye. Man blir vant til det meste.
Marit Bjørgen er tom for tårer, og det kan jeg godt forstå. OL-drømmen ble et mareritt. Årevis med hardt arbeid ga minimal uttelling ut fra forutsetningene. Marit Bjørgen skulle bli OL-dronning. Nå dropper hun tremila og reiser hjem.
Men jeg er sikker på at Marit er tilbake på toppen av pallen allerede i Sapporo-VM neste år.
Man kan spekulere seg i hjel i jakten på årsaker til de mange norske langrennsfiaskoene. Sykdom har spilt en rolle. Smørebommer har kostet medaljer. Og noen har bommet med treningsopplegget.
Uflaks finnes ikke, hevder Tor Arne Hetland. Jeg tror han tar feil. Likevel har Åge Skinnstad åpenbart en jobb å gjøre når han overtar som sportssjef i april.
Inge Bråten får en enklere vår. Medaljene renner inn for Sveriges norske langrennssjef. Nå har de fem. Bråten sa at de skulle ta seks i langrenn i løpet av lekene. Anders Södergren bringer balanse i det regnskapet på femmila.
For øvrig har dagen gitt meg en ny heltinne. Hun heter Chandra Crawford, kommer fra Canada, er superrask på ski - og later til å være ei jente litt utenom det vanlige.
Etter sprintgullet lo hun seg igjennom både medaljeseremonien og den internasjonale pressekonferansen. Jeg lo, jeg også.
Maken til vinnende vesen skal du lete lenge etter.
Jeg gleder meg allerede til Vancouver om fire år.
Og i morgen skal jeg visst på curling.
Go, Dordi! Go!
mvh anders (",)
